H+M go global

02/03/20

Bussturen fra Singapore tok rundt 6 timer, men var veldig behagelig og grensekontrollen var fort gjort. Vel fremme merket vi fort at ting ikke var like  tilrettelagt og logisk som i Singapore. Der hvor metrolinjene i Singapore heter North-South eller Downtown line, var ikke kollektivsystemet like intuitivt. Selv om begge byene opererer med metro både under bakken (MTR) og over bakken (LTR) var ting generelt bare mer tungvint å finne ut av. Etter nærmere undersøkelser gikk det helt fint å komme seg til hotellet. Men at man både må bruke mer cash og mer tid på å finne ut av ruter er et klart tegn på forskjellene mellom stedene. Sammenlagt med resten av landene vi har vært i ligger de uansett flere lysår frem i tid.

Hotellet var helt supert og lå ganske nært sentrum. En av høydepunktene i byen er Kuala Lumpur Tower, som er ganske kult. Her dro vi opp for å se utsikten over byen (som ikke var veldig billig naturligvis).  Rundt tårnet var det en flott park som vi rotet oss inn i, før vi tok turen tilbake til hotellet. Lars Ivar og co har slått seg ned ett lite stykke utenfor sentrum hvor de skal være i en måned, og vi avtalte å møtes der. Da vi gikk på bussen innså vi at det kunne ta sin tid. Vi brukte nesten 2 timer på en 10 minutters strekning. Da klokken nærmet seg 9 fant vi ut at det ikke var vits i å dra dit, og endte opp med å ta bussen tilbake, som heldigvis bare tok 10 min. På en overgang gikk vi forbi en som brukte trappen som toalett, noe som var litt pussig ettersom han ikke så ut som en uteligger heller. Må man så må man.

Siden vi er late bestilte vi pizza til hotellet som var veldig god, med tiramisu til dessert.

03/03/20

En annen attraksjon her i by´n er Batu Caves, et hulekompleks utenfor byen. Her tok vi tog med veldig bra standard (alt av transport betales med samme kort, her har skyss en jobb å gjøre). De hadde til og med vogner kun for kvinner, som vi antar har en sammenheng med flertallet av muslimer i landet.

På vei til hulen ble Martine nesten angrepet av en ape, og hun så seg nødt til å kaste fra seg isen hun hadde i hånden i ren desperasjon. Det sier noe om hvor dramatisk dette var (apen hadde tydeligvis ”døden i øynene” forteller en viss dramatisk person). Hulen i seg selv var stor og flott den, men vi skjønte ikke helt hva greien var. Det var hvertfall en fin (og bratt) trapp opp med mange ulike farger som virket til å være det som dro de fleste turistene til hulene.

Senere på kvelden dro vi for å se på tvillingtårnene, som er det mest kjente landemerket i Kuala Lumpur og sikkert Malaysia. De var veldig kule og mellom byggene var et meget flott kjøpesenter med ikke så veldig backpackerbudsjettvennlige butikker. Det var også et flott lys/fontene show som var en fin måte å avslutte kvelden på.

04/03/20

I dag fikk vi endelig møtt Lars Ivar igjen etter et mislykket forsøk sist. Vi dro på nasjonalmuseet hvor vi lærte litt om historien til landet. Etter det dro vi på Islamic Arts Museum, et interessant sted hvor man kunne lære mye om kunst, arkitektur, kalligrafi innen Islam.

Videre dro vi endelig til Lars Ivar sin leilighet, som lå i tiende etasje med fantastisk utsikt over byen. Vi møtte Hyun (som vi og møtte i Singapore) og Anna, en svenske som de studerte med. Vi bestilte burger og dougnuts og spilte kort sammen med de resten av kvelden før vi dro hjem. Vi hadde store planer om å dra inn til byen på en rooftop bar for å se kvelden senke seg over tvilling tårnene, men ettersom vi hadde det så kjekt i leiligheten valgte vi å bli der. Da vi skulle hjem fikk vi litt problemer. Vi bestilte en grab taxi, men ettersom vi brukte litt for lang tid ned (pga en heis som gikk i alle retninger før vi endelig kom ned) endte det opp med at grab taxien kansellerte oppdraget. I istedenfor skulle han hente en annen dame fra samme bygg. Vi hadde jo selvsagt ikke fått dette med oss og satt oss bare inn. Halvveis i turen ringte en nok så irritert kunde, og vi ble med tilbake og måtte finne oss en ny taxi..

05/03/20

I dag ble det en tidlig morgen ettersom vi først tok buss tilbake til Singapore og deretter fly til Bali. Å stå opp kl 06.00 etterfulgt av en halvtimes taxitur til busstasjonen er ikke hverdagskost skal jeg si. Til gjengjeld var busstasjonen veldig bra organisert, og minnet i stor grad om en flyplass, med skranker, billettkontroll og ”gates”. Det som ikke var like bra organisert var busselskapet som kjørte en svær buss med bare 3 passasjerer, oss inkludert. Det var god plass da hvertfall, og ekstremt liten smittefare så klager ikke.

Tilbake i Singapore dro vi direkte ut til flyplassen, ettersom vi hadde blitt anbefalt å bruke litt tid der. Flyplassen ligger helt øst for byen og er da naturligvis endepunktet for East-West Metro line. Så logisk kan det faktisk gjøres.  Etter å ha sjekket inn tok vi turen til The Jewel, en egen turistattraksjon inne på flyplassen. Der finner man et svært kjøpesenter rundt en slags oase i midten hvor det kommer vann inn fra taket, man skjønner det når man ser det. Hvis man først har god tid på en flyplass er dette et godt alternativ.  

KLM sitt fly til Bali var nytt og fint og turen gikk smertefritt dit. Da vi kom frem tok de naturligvis temperaturen vår og på forhånd fikk vi et skjema hvor vi signerte på at vi var frisk og fin. Dette ga vi til kontrolløren i bytte mot et bevis på at vi er corona-fri. Enkelt og greit det. Ellers virker det som at de tar det ganske med ro her nede i øyparadiset. Rundt om i Asia har vi brukt Grab, en taxiapp som ligner på Uber, og som fungerer utmerket, best av alt er at man slipper å prute. Det har myndighetene skjønt her nede, og har derfor egne flyplasstaxier fra Grab, som var helt absurd overpriset. Vanlige Grab-taxier var ikke å få tak i på flyplassen, og da mister jo appen egentlig hele funksjonen sin. Heldigvis gjaldt dette bare flyplassen og ikke resten av øyen. Vi bor i et område kalt Sanur, hvor det ikke finnes så veldig mye, men det er nærme havnen hvor turen går videre fra.

06/03/20

Hotellet vårt lå litt dumt til i forhold alt skulle det vise seg, men heldigvis ikke så langt i fra stranden. Vi gikk langt og lengre enn langt før vi fant en solseng, det var som sagt ikke så mye på dette stedet. Hotellet i seg selv var heller ikke noen stor opplevelse, men oppholdet her er også kort. Vi ble møtt av et hotell som så forlatt ut, før vi endelig så resepsjonen. Da vi kom inn i resepsjonen fikk vi gode vibber, men det endret seg fort når vi ble møtt av maur og andre skumle dyr på rommet..

07/03/20

I dag dro vi videre til Nusa Lembongan, en liten øy utenfor selve Bali. Her og hadde noen monopol på prisene, og det var ganske dyrt å ta båt i en halvtime. Vi ble hvertfall hentet og sluppet av på hotellet da som var praktisk og greit. Her på øyen skal vi gå på dykkerkurs og bli sertifiserte dykkere, forhåpentligvis! Det går over 4 dager og vi bor også på dykkersenteret. Øyen er ganske liten, og landsbyen vi bor i er heller ikke store greiene, men det er veldig avslappet stemning her, noe vi er stor fan av. Vi ser frem til å nyte tiden vår her.  Vi ble først litt sjokkert når vi kom inn i bungalowen vi skulle tilbringe de tre neste nettene i. For det første var det ikke glass foran vinduene, og for det andre var det utedo med tilhørende dyreliv… Det tok heldigvis ikke lang tid før vi ble vandt til det. Trykket i dusjen var mildt sagt ikke eksisterende, så det endte opp med at vi fylte en flaske med vann å hellet den over oss for å få ut såpen fra håret.

Siden det ikke var snor på toalettet, måtte vi hive vann i do til alt forsvant. Det var også veldig nytt for oss, men vi vendte oss fort til det også heldigvis..

08/03/20

Første dag av kurset begynte kl 08, og inneholdt masse teori vi måtte lære oss. Med oss på kurset var to nederlandske jenter som ikke var veldig interessert i å bli kjent, men men… Instruktøren vår heter Tom og var en veldig kjekk fyr fra Australia (tror vi). Teorien består av 5 deler, med en video og quiz til hver del som vi må gjennom, nesten som å være på skolen. Det er utrolig mye som inngår i dykking som man må tenke gjennom faktisk.

Etter lunsj var det en liten svømmetest og litt tilvenning med utstyret man trenger. Det er ikke rent lite heller: Maske, snorkel, svømmeføtter, oksygentank, regulator med 4 slager på, BCD (selve vesten), våtdrakt, badesko, vektbelte og det er ikke alt engang. I begynnelsen var det VELDIG mange nye begreper og navn vi trodde vi kom til å slite med, men etter hvert ble det heldigvis lettere å forstå hvordan alt henger sammen. I vannet øvde vi på ulike ting som å ta ut og inn regulatoren man puster med, ta vann i masken og fjerne det under vann og lignende situasjoner.

Det høres tilsynelatende enkelt ut, men det er ekstremt uvant og føles ikke veldig naturlig. Etter øving ble det bedre, men det var litt panisk stemning til tider under vann… Vi trodde vi skulle være ferdig tidlig på ettermiddagen, men vi holdt på fra 08 om morgenen til 17, så det ble en lang dag.

09/03/20

Dag to inneholdt også teori men en god del mindre. Derfor fikk vi en god pause på formiddagen før vi hoppet uti bassenget igjen. Der gikk vi gjennom det samme som i går i tillegg til litt andre øvelser. Plutselig når vi var under van begynte det å høljregne, men det gjorde ikke så mye ettersom vi var i vannet fra før av. Etter vi var ferdig for dagen var det så sinnsykt dårlig vær at vi tilbrakte kvelden inne i bungalowen vår. Før vi gikk inn fikk vi beskjed om at vi skulle ta første dykk kl 12 dagen etter. Nervene begynte å fort å reise seg, og Martine syntes spesielt det nesten ble for lenge å vente til 12 neste dag. Hun hadde litt problemer med øvelsene under vann i bassenget, og nå som vi fikk beskjed om at vi skulle gjøre det samme under vann, ble det litt mye… Etter litt youtube videoer og en telefon hjem til han far, i et forsøk på å roe seg ned klarte hun endelig å sovne…

10/03/20

I dag var første dag uti sjøen, og vi var veldig spente på hvordan det skulle gå. Før vi begynte selve dykkingen måtte vi klare noen av øvelsene på bunnen, ca 5 meter dypt. Etter litt frem og tilbake fikk alle sammen det til, og vi var klare for å begynne dykkingen. Martine sin frykt var nå tilnærmet borte.

Vi dykket først i underkant av 50 minutter, og det var overraskende kaldt selv med våtdrakt. Men det var utrolig mye flott å se på bunnen av korallrev og fisk. Siden vi var grunnere enn 12 meter var eneste begrensningen vår størrelsen på tanken, men vi var også såpass kald at det var godt å komme seg opp for en pause. Etter en times tid var det klart for dykk nummer 2, og da slapp vi å gjøre øvelser på bunnen. Vi så blant annet skipsvrak som bare var noen måneder gammelt! Hun ene av de nederlandske var igjen på båten siden hun var sjøsyk og det andre dykket endte brått da hun andre plutselig gikk opp til overflaten. Heldigvis var det ikke noe alvorlig i veien, men vi avsluttet uansett dykket.

Etter å ha slappet av litt dro vi for å finne en god smoothiebowl, altså smoothie med diverse som frukt og granola oppi. Vi søkte opp et sted ett lite stykke unna som lå litt unna turistområdet. Det så ikke veldig fancy ut akkurat, men de tok seg god tid til å dandere maten og det smakte utrolig godt, kanskje en av de beste smoothiene vi hadde!

11/03/20

Siste dag på dykkerkurset og på Nusa Lembongan begynte tidlig igjen. 08 var oppmøte før vi dro ned til båten og gjorde klart utstyret. I dag dro vi utenfor en litt større øy som heter Nusa Penida, hvor det var enda bedre forhold enn dagen før. Været var også mye finere med knall sol og deilige 30 grader. Uten solkrem skulle det vise seg å være litt for fint…

Også i dag måtte vi øve på ulike ting under vann, og denne gangen måtte vi ta hele masken av under vann for så å tømme den for vann. Dette synes Martine var veldig ekkelt (noe det absolutt var) så det ble en tur opp på overflaten før vi gikk ned igjen og klarte det på forsøk nummer to. I dette området var det helt nydelig og utrolig mye fint å se på. Her var det også dypere, og vi var nede på 18 meter som er grensen for hvor dypt vi har lov til å gå. Vi så mange ulike fisker og to store skilpadder. Gopro´en som vi hadde med funket veldig bra, men siden fargene på den dybden er svake og vi ikke hadde med et filter ble alt veldig blått.

Siden vi satt uten våtdrakt før, mellom og etter dykkene var vi veldig eksponert for sol, og siden vi glemte solkrem ble vi ganske så rød på ryggen og skuldrene hehe. Men det blir bare brunt det til slutt vettu.

Etter kurset måtte vi ta en eksamen med alt vi hadde lært som var lett som bare det. Deretter var vi sertifiserte PADI dykkere! Og med det var oppholdet på øyen her ferdig. Vi satte kursen mot Bali igjen hvor vi havnet på båten med en veldig høylytt australsk familie som vi i utgangspunktet synes var veldig irriterende. Vi hadde ikke ordnet med transport til hotellt på forhånd men håpet at båtselskapet kunne fikse oss opp. I utgangspunktet kunne de ikke det siden vi bodde så langt vekke, men da vi gikk rundt og prøvde å unngå taxifolkene som kom mot oss kom han bort og sa vi skulle følge etter han. Sammen med den australske familien ble vi stappet inn i en minibuss og mot et tillegg kunne han kjøre oss.  Selv om de var høylytte var det en artig gjeng og vi snakket masse om reisen vår og Bali med dem. Vel fremme på hotellet bestilte vi en veldig god burger og fries, som ekte turister gjør.

12/03/20

Vi tok en tur ned til stranden hvor det ikke var mye annet enn svære bølger og surfere, men det var veldig kult å se på dem hvertfall. Etter en liten tur i området gikk vi tilbake til hotellet for å ligge på bassenget og ordne med flybilletter og visum. Planen var nemlig å dra litt tidligere til Australia enn planlagt. Da nettet på hotellet var omtrent fraværende dro vi til en cafe og spiste lunsj i samme slengen. Etter litt styr måtte pappa hjelpe oss med endringene men vi fikk det til og bestilt visum i tillegg. Kjempegreier tenkte vi.

På kvelden mens de hjemme våknet opp fikk gikk det mer og mer opp for de hvordan verden og Europa spesielt stengte grenser og innførte reiserestriksjoner. For oss på Bali virket dette veldig overdramatisk og vi ville helst bare fortsette reiser vår som planlagt. Etter mye frem og tilbake og usikkerhet bestilte vi billetter hjem til Norge dagen etterpå. Det kom ekstremt brått på for oss, spesielt siden livet i Asia var veldig avslappet uten så mye mer enn temperaturmålinger i ny og ne. Men ettersom flytrafikken reduseres mer og mer og land innfører restriksjoner ble det klart at det var det riktige valget.

13/03/20

Altfor tidlig begynte vi hjemreisen, men det måtte dessverre til. Men før vi begynte flyturen måtte vi ta taxi til flyplassen, som var noe for seg selv. Som vanlig bestilte vi på Grabtaxi, og ventet i resepsjonen. Etter hvert kom en fyr inn og sa vi måtte komme med han og sitte oss ned i en sofa. Vi ville jo ikke det og sa vi ventet på en taxi, men han insisterte på å snakke med oss. Da jeg spurte han om han var sjåføren ble han nesten opprørt og sa vi ikke måtte si det høyt. Så sa han vi måtte vente i 10 minutter i resepsjonen, men siden vi hadde et fly å rekke var ikke vi så interessert i det. Så vi gikk ut mot bilen, men vi måtte legge mobilen i lommen og alt var veldig hysj-hysj. Når vi var inni bilen ga han oss mobilen sin og sa vi måtte legge den i sekken vår. Så sa han at hvis i ble stoppet måtte vi si vi bestilte med et annet selskap enn Grab, og diktet nærmest opp en historie for oss. Etterhvert forklarte han at den lokale «taximafiaen» ikke aksepterte at folk brukte Grab, og kontrollerte taxier som kjørte inn og ut av området. Heldigvis ble vi ikke stoppet, og det gikk helt fint å komme seg til flyplassen, men det sier jo litt om forholdene her nede…

Turen hjem bestod av 4 timer til Bangkok, noen timer der og 11 og en halv time til Oslo og så Bergen. Det var en veldig veldig lang tur hjem, men når vi først kom oss hjem var det deilig også. Vi har fått med oss utrolig mye spennende, sett og opplevd kulturer, lest og hørt om historien til stedene vi har vært og møtt mange interessante mennesker underveis. Vi kom oss til Nepal, Myanmar, Vietnam, Kambodsja, Singapore, Malaysia og Indonesia før vi så oss nødt til å dra hjem. De resterende landene var Australia, New Zealand, USA og Canada og vi skal definitivt besøke de også, men det får bli en annen gang.

24/02/20 & 25/02/20

I dag var første arbeidsdag med Trailblazer, noe som betydde opp kl 07.00. For de som ikke skjønte det er det faktisk veldig tung (heldigvis var arbeidsdagen ferdig 12). Men vi var veldig spent og ivrig etter å få ta del i dette arbeidet som organisasjonen gjør. Trailblazer har fire hovedområder som de jobber med; helse, utdanning, mat og jordbruk, men vi var kun involvert i helseprogrammet. En av de største utfordringene i det rurale Kambodsja er sykdommer som følge av urent drikkevann, som påvirker over halvparten av befolkningen og koster samfunnet hundrevis av millioner årevis.

For å bekjempe dette problemet graver Trailblazer brønner og lager vannfilter. I utgangspunktet skulle vi være med å lage brønner i en landsby, men da det krasjet med bussen vår gikk ikke det. Istedenfor fikk vi tatt del i prosessen for å lage filtrene. Helt enkelt er det en betongkasse, hvor man legger ett lag med stor grus, ett lag med liten og et lag med fin sand for å rense vannet, helt uten kjemikalier eller dyre materialer. Første steg er å sile ut grusen/sanden slik at den blir jevn og fin. Grusen siles en gang mens sanden siles to ganger. Etter et må det vaskes, og da tar man sanden i en bøtte og rører rundt mens man har vann oppi. Det gjøres 6 ganger for å gjøre det rent nok. Selve beholderen er som nevnt av betong og lages i en form. Når de er størknet og herdet males de hvite.

Siden planene våre ble endret og det var litt miskommunikasjon mellom oss og organisasjonen var vi der bare to dager. Likevel var vi veldig takknemlig for å ta del i det utrolig viktige arbeidet de gjør. Rent vann er noe man ikke engang tenker på hjemme, mens her er det faktisk en utrolig mangel på det. Vi jobbet også sammen med en hyggelig amerikansk dame som het Wendy, men bortsett fra hun var det bare lokale som jobbet der fast.

26/02/20

I går kveld tok vi bussen tilbake til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. Her har vi 1 og en halv dag til rådighet før vi drar videre. Vi begynte dagen rolig med frokost og satte kursen mot et av de store markedene i byen. Selve bygningen ble bygget på 1920-tallet av franskmennene, og var full av ting du absolutt ikke trenger. Siden det var 35 grader dro vi til et kjøpesenter hvor vi spiste milkshake og is, som begge var ganske dårlige. Lunsjen var derimot veldig god. Deretter vandret vi rundt og så på det kongelige palasset før vi nøt solnedgangen fra en rooftop i nærheten. Middagen bestod av en pakke koke-nudler og oreokjeks. Klassisk budsjettmat.

27/02/20

Vi hadde i grunn bare ett mål med Phnom Penh som var å besøke de såkalte «killing fields». Litt bakgrunn først: Mellom 1975 og 1979 styrte det kommunistiske Røde Khmer landet, med Pol Pot i spissen. Grusomhetene og overgrepene som ble utført av regimet er vanskelig å forestille seg. I en forskrudd tolkning av kommunismen ønsket Pol Pot å gjøre Kambodsja til et jordbruksland, uten noe form for industri, moderne utstyr, hjelp eller påvirkning utenfra. Alt av tradisjoner skulle vekk, og man skulle begynne på år null igjen (Pol Pot var sterkt inspirert av sin kinesiske kompis Mao Zedong, enda en kjernekar). I likhet med kulturrevolusjonen i Kina på 60-tallet ble alt som ble forbundet med det gamle ødelagt og lagt i grus. Da Røde Khmer tok makten i 1975 etter borgerkrigen hadde flere millioner flyktet til de store byene i landet (godt hjulpet av amerikanernes bombing av landet). I tråd med sin visjon for et landbrukssamfunn tvangsflyttet de absolutt hele den urbane befolkningen ut av byene og ut på landet. Naturligvis kvittet regimet seg med alle som kunne være en trussel mot dem. Det innebar alle akademikere, alle med utdannelse, de med briller og generelt alle de ikke likte. Man kan tenke seg hva som skjer når alle leger i landet forsvinner over natten. De tok også hele familien til ofrene for at ingen skulle kunne ta hevn i fremtiden.

I Phnom Penh bygget regimet en skole om til et fengsel hvor de verste grusomhetene ble utført. Da regimet falt gjorde de det om til museum uten å endre på noe som helst, så man får oppleve det slik det var. Av 20 000 mennesker som var i dette fengselet over de 4 årene overlevde bare 12. De 12 som overlevde hadde kunnskap Khmer regimet trengte. Noen av de lever enda og satt i hagen rundt om på området hvor besøkende kunne møte dem. Dessverre fikk vi ikke tid til det ettersom vi var på en organisert tur.

Da det ble trangt om gravplassene rundt fengselet bestemte regimet for å frakte fangene noen kilometer utenfor byen. Her ble de drept og lagt i massegraver samme dag som de ankom. Og dette var ikke den eneste. Over hele landet finnes det omtrent 20.000 massegraver, hvor det er estimert at 2 000 000 mennesker ble drept på brutalt vis. Det tilsvarte en fjerdedel av befolkningen.

Kontrasten fra fengselet til massegraven var veldig stor. Fengselet var bevart slik som det ble forlatt, derimot var massegraven fredelig med fuglesang og høner som vandret rundt i «fine» omgivelser. Det var vanskelig å se for seg alle de forferdelige tingene som har funnet sted her.

Dette folkemordet skjedde for bare 45 år siden, og preger landet i stor grad enda. Landet ble lagt i ruiner etter borgerkrig, folkemord og vietnamesisk okkupasjon i 10 år. Derfor lever store deler fremdeles i fattigdom og er avhengig av hjelp. For vår del var det overraskende at vi ikke har hørt mer om dette på skolen.

Samme dag dro vi videre til Singapore, kanskje den største kontrasten vi noen gang har opplevd.

28/02/20

Fra å ha vært i noen av de fattigste landene i Asia (Nepal, Myanmar og Kambodsja) var det stor kontrast å komme til det desidert rikeste og mest velutviklede. Singapore er nesten en oase blant de landene vi har vært i (for å sette det på spissen). Her fungerer ting på en måte som er helt fascinerende. Rensligheten er ekstrem (i likhet med bøtene for forsøpling), og det føles ekstremt moderne.

Vi smakte også søtpotetis, en greie her nede. Smakte bedre enn man skulle tro, men det var ikke veldig mye søtpotetsmak.

Vår venn Lars Ivar som (inntil nylig) studerte i Hong Kong ko til Singapore noen dager før oss med noen fra skolen hans, så vi har hengt med han hele dagen. Deilig å snakke litt norsk med noen andre og innimellom. Vi brukte dagen på å beundre denne utrolige byen og hvor silkemykt nettverket av buss, bane og hva enn det måtte være. Ting bare fungerer her. Vi dro på det helt sinnsyke hotellet Marina Bay Sands, et luksushotell med over 2500 rom og som inneholder alt fra teater til kjøpesenter. På toppen finnes det ikke mindre enn 3 barer og et basseng (som kun er for hotellets gjester dessverre). Da vi prøvde å komme oss inn dit aksepterte de ikke de flotte sandalene mine med malingsflekker, så vi dro ned de 57 etasjene og vandret rundt i området. Det er noe å se overalt i denne byen.

29/02/20

Siden prisnivået her er litt annerledes bor vi på et slags hostell, men med privat rom. Det er helt nytt og har veldig gode fasiliteter, så vi kjøpe like så godt inne litt frokostblanding og brød til frokost (Middag ble nudler det naturligvis). For å bruke litt penger dro vi på Raffles Hotel, en turistfelle av dimensjoner men likevel ganske kult. Hotellet er oppkalt etter Singapores grunnlegger og har huset mange kjente personer gjennom tidene. Drinken Singapore Sling ble også oppfunnet her. Her nøt vi denne kjente drinken til, tja, la oss si litt over gjennomsnittlig pris. Mildt sagt. Når man er i baren får man gratis peanøtter, og det er det eneste stedet i hele Singapore man har lov å kaste noe på bakken. Det er faktisk meningen man skal gjøre det her (inspirert av Ernest Hemingway).

Ettersom vi skulle møte Lars Ivar sine venner og sandalene våre ikke var gode nok gikk vi til innkjøp av noen litt penere sko. Jeg kjøpte noen fine blå på Zara og Martine noen enkle hvite på H&M. På kvelden gikk vi på Marina Bay Sands for andre gang og møtte vennene til Lars Ivar som han reiser med nå. Med nye fine sko kom vi inn uten problemer. På toppen av hoteller satt vi i flere timer og pratet og ble kjent, også til blodpris. Heldigvis fikk vi gratis vann.

Ett lite tips: Ettersom Martine ikke trengte nye sko gikk vi bare tilbake til H&M rett før de stengte, returnerte skoene og fikk pengene tilbake 🙂 Vi hadde naturligvis ikke råd til å bruke 900 kr på 4 drinker + kjøpe 2 par nye sko.

01/03/20

Selv om Singapore er kanskje den kuleste byen vi har vært i kommer vi ikke unna at det er en smule dyrt her (vi kompenserte med nudler og billig frokost), og at for vårt budsjett ble det litt heftig. Derfor bestemte vi oss for å dra til Kuala Lumpur, som ligger bare 5 timer unna med buss. Her skal også Lars Ivar og co så da får vi vært litt mer med de også. Vi gleder oss masse!

19/02/20

Som vanlig med nattbuss ankommer man på litt teite tidspunkt. Denne gangen kom vi til Sieam Reap ca 05.00. Heldigvis hadde hotellet gratis henting på busstasjonen og vi hadde avtalt henting på forhånd. Når vi kom fram var det ingen med DRØNEN skilt i sikte, så vi bestemte oss for å gå de 15 minuttene. Vi hadde jo tross alt god tid. Vel fremme på hotellet fikk vi selvfølgelig ikke rommet vårt så tidlig, og fikk beskjed at mellom 12-14 kunne vi komme tilbake. Siden solen knapt var stått opp slappet vi litt av i lobbyen på hotellet med internett før vi dro ut for å spise i 07-08 tiden. Vi hadde søkt oss frem til en veldig god kafe med verdens beste pannekaker og litt skikkelig kaffe til frokost som het Sister Srey.

Etter det gikk vi tilbake på hotellet og la oss ved bassenget i noen timer. Rundt kl 10 fikk vi rommet vårt som unnskyldning for at de ikke hadde hentet oss på busstasjonen, som funket fett for oss. videre gjorde vi ikke så mye den dagen annet enn å vandre rundt i gatene. Vi bestemte oss for å dra på Ankor National museum for å kjøle oss ned litt. Da vi fant at det kostet 24 dollar per person snudde vi raskt. Ikke veldig budsjettvennlig for å si det sånn. Resten av dagen gikk i grunn med til å slappe av og spise som vanlig.

20/02/20

I dag besøkte vi Angkor, hovedstaden i det gamle Khmerriket fra 800- til 1400-tallet. Her finnes det berømte tempelet Angkor Wat, som er et imponerende religiøst monument, faktisk det største i verden! Rundt hele tempelet er en gigantisk vollgrav som er over 5 kilometer lang, og rundt 250 meter bred. Rett innenfor vollgraven er en mur, og i sentrum av dette området ligger selve tempelkomplekset. Som den mest besøkte turistattraksjonen i landet var det naturligvis plenty med turister her, men ikke så mange at det var trangt om plassen. Noen kilometer nord for Angkor Wat ligger Angkor Thom, som er laget etter samme oppskrift med vollgrav og mur, men bare mye større. Det er først når man ser oversiktbilder at man skjønner hvor enorme disse byen har vært. Dessverre er det kun de store templene igjen, så man ser ikke så mye annet enn skog utenom. Med ca 20km tur-retur tempelområdet fra byen og en 17km lang rute mellom templene, var det likevel en veldig fin sykkeltur.

På vei tilbake kom vi over en stygg ulykke med en motorsykkel. Dessverre er nok dette et stort problem her i Kambodsja, såvel som i de andre landene vi har vært i. De kjører som villmenn og trafikkregler eksisterer knapt. Bare hjem fra sirkuset (se lenger nede) ble vi nesten vitne til 2 ulykker på under 1 minutt. Bare flaks gjorde at det ikke endte stygt. Bare å krysse veien er en utfordring, da de kommer i absolutt alle retninger man kan forestille seg. Men det har gått bra med oss og vi er selvfølgelig forsiktig 😉

21/02/20

Som nevnt tidligere på bloggen skal vi være frivillig hos Trailblazer foundation her i Siem Reap. De lager vannfilter som gis vekk til fattige familier på landsbygden. Etter vanstyret til røde khmer på 1970-tallet og den vietnamesiske okkupasjonen frem til 1990-tallet la landet praktisk talt i ruiner, som gjenspeiles i statistikken. I 2011 levde så mye som 40% av landet på MINDRE enn 2 dollar om dagen, og over 70% på under 3 dollar. Når vi går på Burger King og kjøper mat for 18 dollar kan det altså mate 6 personer på en dag. Det setter ting litt i perspektiv.

Vi hadde sett for oss (og forsåvidt avtalt) å være med organisasjonen i 5 dager. Så vi kom på formiddagen og fikk en liten omvisning i hvordan de arbeider før den ansvarlige for dagen sa vi kunne komme tilbake på mandag. De var visst stengt lørdag og søndag (som i grunn gir mening), men når vi snakket med kontaktpersonen vår tidligere hadde vi sagt i fra når vi kom til å være der mer eller mindre nøyaktig, og så for oss å jobbe i disse fem dagene. Litt svikt har det altså vært i kommunikasjonen, så vi skal tilbake dit på mandag og tirsdag før vi drar igjen.

22/02/20

Rolige dager er noe vi liker, spesielt med sen hotellfrokost. Så dagen bestod av å ligge på bassenget, spise lunsj, og besøke en unik butikk hvor vanskeligstilte mennesker fikk solgt ulike produkter med deres historier. Vi kjøpte et armbånd hver laget av en organisasjon som brukte 80% av salgsinntekten til å hjelpe familier og enkeltmennesker til å komme på beina igjen.

Vi bestemte oss for å chille mer på hotellet og dro på sirkus på kvelden. Det er definitivt noe at det sykeste vi har vært med på! Det var et slags performance/modern art greie hvor artistene brukte seg selv og minimalt med gjenstander for å lage show. De var ekstremt dyktige og gjorde ting vi ikke visste en menneskekropp kunne. Det var nesten skummelt å se på ettersom de ikke brukte noe sikring eller lignende.

Artistene kom fra Phare Ponleu Selpak i Battambang, et universitet hvor de tilbyr gratis utdannelse innen teater, sang, sirkus osv. Det ble dannet i 1994 av flyktninger fra Røde Khmer-regimet som brukte kunst som terapi. De ønsket å gjøre det til et tilbud for de fattige i Battambang, og i dag går over 1200 elever på skolen. Gjennom sirkuset tjener de penger som hjelper dem og familiene ut av fattigdom.

23/02/20

I dag som i går har vi gjort særdeles lite. Til lunsj ble det for 3. gang Sister Srey, ettersom vi craver skikkelig brød nå!!!. I tillegg har vi (tidligere) vært på en cafe med noen sinnsykt gode kaker og sandwicher hehe. Vi hadde liten tro på kakene her i Asia, men vi ble veldig positivt overrasket, og ser ikke bort i fra at vi tar turen tilbake. Vi har satt av en del mer tid her i Kambodsja enn først planlagt (ettersom vi glemte å søke visum til Vietnam..) Nå har vi vært i Siem Reap i 5 dager, og har 2 dager igjen her før vi drar videre til hovedstaden, Phnom Penh. Vi fikk sett det aller viktigste allerede første og andre dagen. Ettersom Trailblazer holder stengt i helgene (som vi ikke visste), ble det en veldig rolig helg. Vi hadde store planer om å ta en båttur på innsjøen i nærheten, som visstnok skal være den største i Sørøst-Asia. Det viste seg derimot at dette kun gjelder i regnsesongen, og at den på denne tiden av året er nærmest uttørket. Dermed droppet vi det.

12/02/20

Ettersom det billige hotellet vårt ikke hadde inkludert frokost, endte vi opp på nærmeste (vestlige) kaffesjappe. I utgangspunktet skulle vi komme oss til Golden Bridge, en svær bro oppe på en fjellknaus et godt stykke utenfor Da Nang. Etter litt research fant vi ut at det ikke passet backpackerbudsjettet vårt, så planene endret seg. Vi dro derfor rett videre til Hoi An med lokalbuss som tok litt under en time.

Siden busstasjonen lå noe vekke fra hotellet hooket vi en taxi , eller rettere sagt to motorsykler som kjørte oss til hotellet for en dyr penge. Vel fremme sjekket vi inn på et flott hotell i nærheten av gamlebyen, hvor vi hadde både utsikt og balkong til en forandring. Videre på dagen gikk vi ut for å se byen og markedet som lå i midten. Hoi An er en gammel handelsby og gamlebyen er bygget i typisk fransk kolonistil, som gjør det veldig Instagram-vennlig. Byen har en fin sjarm i dagslys, med det er på kvelden at det virkelig blir nydelig her! Alle gatene er dekorert med flotte lanterner i mange ulike farger og mønstre. Vi prøvde mange ganger å fange stemningen på kamera, men det lot seg ikke gjøre…

13/02/20

Siden vi ble snytt for strandliv i Nha Trang var det på sin plass å bade litt i Hoi An. Stranden lå noen kilometer fra byen, så vi leide en scooter fremfor sykkel ettersom det er mye kulere. Hallvard sin karriere på tohjulinger tok dermed et skritt videre fra elektrisk til bensindrevet.

Stranden i Hoi An var veldig fin, og siden vi lever billig lå vi oss ikke på solsenger. Det tok derimot ikke så lang tid før vi var full i sand og innså nederlaget. Etter litt bading og litt soling spiste vi en lunsj ved stranden, og brukte resten av ettermiddagen på å cruise rundt på scooteren. Heldigvis er det ikke så mye trafikk her hehe.

Med minkende sollys og minkende bensin fant vi et flott sted å se solnedgangen og fikk tatt noen flotte bilder.

14/02/20

Etter noen veeeeldig slitsomme dager måtte vi roe det litt ned, så vi holdt oss til bassenget i dag. Martine gikk på hotellets spa for å få fotbehandling, pedikyr og manikyr, hva no enn det måtte bety. Noen rolige timer senere dro vi ut igjen på eventyr for å se byen og attraksjoner, som feks den japanske broen. Mer enn det gjorde vi egentlig ikke.

15/02/20

I dag er siste dag i Hoi An, og vi slappet litt av ved bassenget etter frokosten. Deretter syklet vi (med VANLIG sykkel) til et kult og hipt lunsjsted, som het Nourish Eatery. Dette var selvfølgelig et vegansk sted, som tilbød alt fra kaffe til yoga. Veldig hipt som sagt med veldig hippe mennesker. Hoi an var som tidligere nevnt en utrolig koselig liten havneby. Som vi også nevnte var det ikke så enkelt å fange stemningen på bilder, Hoi an er rett og slett et sted som bare må oppleves!

Etter det syklet vi tilbake til hotellet og dro mot Da Nang med lokalbuss. Bussene her nede tuter på alt, så på denne strekningen bestemte vi oss for å telle hvor mange ganger sjåføren tutet. Turen var ikke lengre enn 45 min, men vi ga opp å tele på rundt 300! Totalt kom det nok nærmere 400. Det er mer enn 8 ganger i MINUTTET!

Siden det tar over 20 timer med buss fra Da Nang til Saigon, valgte vi å fly istedenfor da det bare kostet et par hundrelapper ekstra. Definitivt verdt den luksusen. Når vi ankom Saigon og skulle bestille en taxi på Grab (Uber bare i Asia), var det noe galt med appen virket det som, så vi fikk ikke bestilt der. Vi møtte et annet par på backpacking som hadde samme problem, og konkluderte med at taxisjåførene muligens boikotter appen, ettersom den gir oss relativt lave priser. Veldig merkelig ettersom vi brukte Grab bare to uker tidligere på nesten akkurat samme strekning. Etter harde forhandlinger med urimelige taxisjåfører delte vi en taxi med nevnte par for å få ned kostnadene.

16/02/20

Vi sov forbi frokosten på hotellet i dag etter en god natts søvn, så vi dro ut for å spise. På vei til stedet vi hadde sett oss ut kom vi forbi et hostel/cafe som så veldig koselig ut, og mens vi diskuterte om vi skulle gå inn kom noen svensker ut og kunne absolutt anbefale det. Der hadde vi DIGGE pannekaker og en vietnamesisk baguette som heter banh mi, som ikke er noe annet enn en god sandwich. I tillegg prøvde vi for første gang tradisjonell vietnamesisk kaffe som var i praksis filterkaffe, men på en litt spesiell måte. Godt med noe som smakte skikkelig kaffe hvertfall.

Google kan brukes til så mangt, så når vi så på hva vi skulle gjøre i Saigon kom google opp med et forslag til oss, som inkluderte de viktigste byggene og attraksjonene. Dermed var det ikke verre enn å følge kartet. Vi bodde veldig sentralt og stedene vi besøkte lå som perler på en snor. Første stopp var en flott park hvor vi tok ly for solen, før vi gikk til Independence Palace, som ble bygget av franskmennene sent på 1800-tallet, før det ble bombet under Vietnamkrigen og de bygget et nytt. Det var her «slutten» på Vietnamkrigen ble markert, da en tanks fra Viet Cong kjørte ned porten utenfor palasset.

Turen gikk så videre til andre kjente landemerker som katedralen og postkontoret, også bygget av franskmennene, som jo har god peiling på slikt. Siste stopp var derimot et bygg av mer moderne art, en skyskraper med restaurant og bar i 52. etasje. På kvelden møtte vi Andrea, en god venninne av Martine som også er på reisefot, og en som hun hadde blitt kjent med på reisen som het Thale.

17/02/20

I dag var vi tidlig oppe (før 10 hvertfall) og fikk med oss den ikke veldig gode hotellfrokosten. Som alle andre hotellfrokoster her består den av nudler/ris, stekt egg i ulike former og noe hvitt brød. Kaffen var ikke grusom, men den var heller ikke veldig god.

Målet i dag er Cu Chi tunnelene, som ligger et par timer utenfor byen. I utgangspunktet bestod det av et over 200km nettverk av tunneler, hvor Viet Cong bodde, hadde sykehus, lagde mat, hadde møter, og gjemte seg for amerikanerene. Under disse umenneskelige forholdene under baken klarte de å hindre at amerikanerene fikk full kontroll over området, og ha en base hvor de kunne angripe Saigon. I dag gjenstår rundt 120 kilometer med tunnel, hvor det i noen områder er tilpasset turister som er større og høyere. Inne i tunnelene var det fullt av feller og hindre, som gjorde det vanskelig for amerikanerene å undersøke hele tunnelkompleksene, som i noen tilfeller gikk over 3-4 plan nedover i bakken! I tillegg til å gå i tunnelene kunne man se hvordan de levde, spiste og stelte de sårede nede under bakken. Et absolutt must hvis man drar til Saigon.

På vei tilbake med lokalbussen, rett før vi skulle av satt en dame seg på huk midt på bussen og begynte å tisse oppi en glasskrukke, uten særlig hell. Resultatet ble urin over hele gulvet på bussen, uten at noen av de lokale brydde seg nevneverdig. Litt for lokalt for vår smak kanskje.

På vei tilbake til hotellet gikk vi innom War Remnants Museum, et musem om den første Indokina krigen og Vietnamkrigen. Her får man et litt annet innblikk i hvor grusom krigen faktisk var i forhold til historieboken på ungdomsskolen. Bilder og beskrivelser av forferdelige krigsforbrytelser utført av amerikanerne, sammen med det generelle grusomme med krig gjorde sterkt inntrykk. Også et sted verdt å besøke.

18/02/20

I dag er siste dag i Vietnam, og vi tar turen videre til Kambodsja. Vi bestilte i utgangspunktet en vanlig buss, men siden det var så få passasjerer ble det minibuss istedenfor. Det var i grunn helt fint det selv om kjøringen her nede ikke akkurat er den mest rasjonelle til tider. Vi ble kjent med en veldig hyggelig jente, eller rettere sagt dame fra London som reiste alene, og som jobbet i finans i London. Vi kjenner jo en sånn fra før av.

Så flinke som vi er hadde vi ordnet med visum hit på forhånd, og hadde ikke noe problemer på grensen. Noen andre i reisefølget var ikke like forberedt og måtte naturligvis betale for både visum og bestikkelse til grensevakten. Andrea og Co som kom fra Thailand til Kambodjsa ble også offer for dette. Men vel inne i kongeriket Kambodjsa kan vi konstatere at trafikken ikke er bedre enn i Vietnam. Vel fremme i Phnom Penh hadde vi noen timer til rådighet som vi tilbragte på busstasjonen, hvor vi også bestilte takeaway. 2330 var det nattbuss til Sieam Reap, hjem til flotte Ankor Vat som ble bygget mellom 11- og 1500-tallet. Her skal vi tilbringe 5 dager og blant annet jobbe litt som frivillig. Vi gleder oss masse til det!

08/02/20 & 09/02/20

Nha Trang er en veldig kul by her ved kysten og meget turistvennlig. Av en eller annen grunn så er de eneste «hvite» menneskene her russere, så hver gang noen snakker til oss er det stort sett på russisk. De er overalt og alle har like dårlig klesstil og hårfrisyre. Dessverre er ikke været helt optimalt, men siden det skal regne langs store deler av kysten har vi valgt å bare være her i noen netter til. Siden det blåser en del og ikke er sol så gidder vi ikke å legge oss på stranden og går heller litt rundt for å se hva byen har å by på. Vi tok derimot en kjapp tur ned til stranden og tok litt bilder, hvor jeg var litt uoppmerksom et øyeblikk og ble ganske fuktig…

Heldigvis er regnet bare litt yr i ny og ne. Om vi skal se litt positivt på regnet, legger vi heller solkrem utgiftene ned i en del fler café besøk enn vanlig. De har også noen kjøpesentre hvor vi spilte bowling, en aktivitet vi begge er ganske ubrukelig i.

10/02/20

På en øy som ligger rett ovenfor Nha Trang ligger Vinpearl Land, en svær fornøyelsespark med badeland, dyrepark og lignende. Siden været er overskyet men uten regn bestemte vi oss for å dra dit i dag. For å komme seg til øyen kan man enten ta en hurtigbåt eller en gondol på 3,300 meter! Vi måtte ta buss for å komme oss til kabelbanen, som ikke var noe stress. Bussen stoppet rett utenfor hotellet og vi hoppet på. Etter en stund innså vi at vi tok bussen feil vei og var ganske langt vekke fra byen hehe. Vi gikk av og ventet på bussen i riktig retning denne gangen. Heldigvis kostet det bare 8kr for begge to så ble ikke ruinert heldigvis. Omsider kom vi oss til kabelbanen, hvor de faktisk målte temperaturen på alle som gikk på. Det er første gang på reisen vi har opplevd dette, naturligvis i forbindelse med coronaviruset. Inne i parken bestemte vi oss for å ta en zipline. En svær gruppe asiatere var foran oss i køen, og det kom både jubel og skuffelse fra dem. Vi skjønte ikke hva greien var ettersom de var nesten fremst i køen. Da vi kom frem skjønte vi at det var loddtrekning om hvem som fikk ta ziplinen fremfor vanlig køsystem. Man trakk «tidspunkt» og vi var så heldige at vi fikk ta den sammen. Vi måtte jo selvsagt komme oss litt opp i høyden, og var litt redd for å måtte gå. Heldigvis var det en bane opp til ziplinen, så det var jo suverent for to latsabber som oss.

Etter det skulle vi selvfølgelig i badelandet, først ute i sjøen. Siden Hallvard ikke har vært i så mange gøye badeland/fornøyelsesparker slapp han virkelig sitt indre barn ut. Der var det en svær hinderløype av samme type som vi har på Osbadet (bare mye mindre naturligvis) som Hallvard gikk amok på, hehe. Vi lot dessverre goproen ligge igjen på hotellet så vi har ingen videoklipp der jeg med stort mot kaster meg over hindre og ut i vannet både med vilje og ved uhell (det kom utallige kommentarer fra Martine; «Hvorfor lot vi den ligge igjen?!?!). Martine var veldig opptatt av at hun ikke skulle falle uti vannet en eneste gang, det gjorde hun ikke heller. Men det kommer nok mer av at hun bevegde seg som tidenes bestemor. Naturligvis var målet mitt at Martine skulle uti vannet, så jeg fant de hinderne jeg trodde var vanskeligst å klare. Men de som kjenner Martine vet hvilket konkurranseinnstinkt hun har, så med oreo og sjokolade som premie klarte hun det naturligvis med glans. I bestemortempo vel å merke. Etterpå gikk vi videre til de mange skliene i badelandet hvor vi kastet os uti, før vi tok turen tilbake.

11/02/20

I dag drar vi videre med tog til Da Nang, en by 10 timer nord for Nha Trang. Etter mye bussing valgte vi tog for å få litt variasjon, som i grunn ikke var en dårlig ide. Toget hadde helt grei standard og setene var gode (en stund hvertfall). Vi tok toget midt på dagen og var fremme på kvelden hvor vi la oss inn på et hotell til 70 kroner 🙂 I utgangspunktet skulle vi dra til en veldig kul bro som ligger på et fjell et stykke utenfor Da Nang, men da dette var både dyrt og upraktisk fant vi ut at det var like greit å dra rett videre til Hoi An, en gammel havneby en liten time sør herfra.

03/02/20 & 04/02/20

Heiiiiiii bloggen ❤ Lenge siden sist nå ettersom vi har vært litt på reisefot og vært litt på den late siden, hehe. Sist vi skrev var vi i Inle lake hvor vi tok nattbuss tilbake til Yangon. Det var greit nok det, men var litt slit å ankomme flyplassen kl 05 om morgenen og vente på flyet som gikk 12. Vi satt oss no ned på en cafe og spilte litt yatzy.

Da innsjekkingen åpnet etter flere timer var vi veldig klare for å komme oss videre. I utgangspunktet skulle vi til Hong Kong etter Myanmar for å besøke vår venn Lars Ivar som studerer der borte, men grunnet et visst virus fant vi ut at det var litt dumt. Vi hadde jo bestilt billett dit via Vietnam, men vi fikk bekreftet at vi kunne få avbestilt den uten kostnad. Vi kjøpte så en helt ny billett til Ho Chi Minh. Etter et par dager ble billetten uansett kansellert ettersom Vietnam Airlines innstilte alle flyvninger til Hong Kong.

Siden vi var litt treg så rakk vi ikke å bestille visum til Vietnam, men heldigvis kan man være der 15 dager uten visum! Da damen i skranken spurte om vi hadde visum sa jeg selvsikkert at det var ikke nødvendig for oss nordmenn i opp til 15 dager, og at vi hadde bestilt bussbillett til Phnom Penh i Kambodsja den fjortende dagen. Da spurte hun om en «visa approval letter», en bekreftelse av noe slag fra vietnamesiske myndigheter på oppholdet vårt det. Det sa jeg som det var at vi ikke hadde ettersom vi hadde lest at man ikke trengte visum. Det ble jo da et voldsomt styr blant disse damene, og det var telefoner til sjefen, de skulle se hele reiseruten vår og var veldig usikre på om de skulle slippe disse farlige backpackerne inn i landet. Etter litt fram og tilbake gikk det tydeligvis helt fint da naturligvis, selv om vi ble en smule stresset. For noe stress dette visumgreiene er assa.

Ettersom vi hadde avbestilt billetten til Hong Kong (som ble kansellert) og kjøpt ny til Vietnam tenkte vi at alt var good in the hood. Men dagen vi skulle reise ombestemte flyselskapet seg og satt oss opp på et nytt fly til Hong Kong dagen etterpå, og vi innså plutselig at vi hadde to billetter til Ho Chi Minh på samme fly faktisk! Men vi brukte bare den nye billetten og fikk bekreftet at vi skulle få pengene igjen for den gamle.

Når vi kom til Vietnam rynket de litt på nesen i passkontrollen, men de slapp oss relativt greit gjennom heldigvis. Vi ankom ca kl 15 og hadde en busstur kl 20 videre til Mui Ne, en liten kystby. Når vi kom til busselskapet fikk vi lov til å ta en buss som gikk 17.45 istedenfor som var veldig snilt av de, men bussen dukket ikke opp før 18.30 da. Etter 5 timer var vi derimot fremme i Mui Ne og sjekket inn der.

05/02/20

Dagen i dag bestod av å stå opp, ligge seg ved bassenget, spise lunsj, ligge ved bassenget, spise, legge seg. Mer skjedde det ikke den dagen egentlig. Hotellet hadde visstnok glemt å nevne at den «private stranden» bestod av en betongtrapp ned i vannet, som attpåtil var stengt pga det var farlig å bade der. Bassenget var heldigvis fint da.

06/02/20

I dag hadde vi en rolig morgen på bassengkanten før vi dro på en liten utflukt. Vi leide en Jeep og en sjåfør som tok oss med på en runde i området for å se kjente ting. Første stopp var Fairy Stream, en liten elv som rant gjennom et spesielt landskap som man ser på bildet.

Neste stopp var den berømte fiskelandsbyen, kjent for sitt vakre syn. Det var det også men også et ganske kort stopp da.

Så bare det videre til de hvite sanddynene, rett og slett en liten ørken (en veldig veldig liten en). Der gjorde vi som de andre latingene og leide ATV opp til toppen og bort til et utkikkspunkt, som definitivt var verdt det! Der akte jeg ned en sanddyne, som høres gøyere ut enn det var. Men å kjøre ned der med ATVen var veldig gøy hvertfall.

Siste stopp på programmet var de røde sanddynene, som var en god del mindre og dessverre veldig forsøplet, men de var veldig fine for det om.

07/02/20

Oppholdet i Mui Ne ble realtivt kort siden vi har lyst å se litt mer av Vietnam på den korte tiden vi har. Så i dag dro vi opp kysten til badebyen Nha Trang hvor vi i utgangspunktet skulle være en stund, men når det skal REGNE har snart tror vi at vi må revurdere det. Enn så lenge skal vi kose oss her i fjortende etasje på hotellet vårt, som forresten er veldig veldig fint og ikke koster skjorta 😉

Etter 10 dager har vi endelig lært oss å hilse på myanmarsk.

30/01/20

I dag tok vi buss på dagtid fra Bagan til Inle lake. Myanmar har overraskende mye fin natur å by på altså! Første del av turen gikk gjennom kjedelig landskap, men etterhvert som vi nærmet oss Inle kjørte vi opp på fjellet, på kun en delvis eksisterende vei. Mye veiarbeid tar vi som et godt tegn på landets utvikling.

Inle Lake ligger mellom på høylandet, mellom to fjell, og selve innsjøen er meget spesiell ettersom den på det dypeste er rundt 3 meter!  Stort sett er den så grunn at man kan stå og ha hodet uten vann, uten at vi har prøvd da. Den største byen som ligger ved innsjøen heter Nyaungshwe, og det er her vi bor. Ellers rundt innsjøen finnes det nesten bare dyre Resorts eller lokale landsbyer.  Dagen vi ankom brukte vi bare for å chille og spise egnt.  Sykt uvanlig av oss liksom.

31/01/20

Vi tenkte vi kunne utforske Nyaungshwe litt og se hva som fantes her. Det var ikke så veldig mye. Etter å ha gått gjennom markedet (som illustrerer høydeforskjellen mellom vestlige og lokale godt) vaste vi bare rundt for å se. Vi fant 3 pagodaer, men 2 av de var stengt av en eller annen grunn, så da ga vi litt opp. På vei mot hotellet fant vi et veldig fint hotell med en ”rooftop” som vi bare måtte sjekke ut. Det var jo og det høyeste og sikker dyreste i byen, uten at det sier så veldig mye egnt. Men fint på toppen var det hvert fall. Og siden internettet på hotellet vårt er totalt ubrukelig ble vi positivt overrasket over det gode nettet på et fancy hotell.  Derfor ble vi der en hel stund og fikk i tillegg med oss solnedgangen.

01/02/20

Den mest populære aktiviteten på dette stedet er å ta en båttur ut på innsjøen med de spesielle båtene de har. De er naturligvis veldig flate og smale, med plass til bare en i bredden. De fleste har en innenbords en-sylinder dieselmotor som bråker noe sinnsykt, mens de lokale bruker av og til noen mindre uten moter, hvor de har en meget spesiell ro-teknikk der de står oppreist og ror med foten.

Vi tok en dagstur ut på innsjøen med en lokal som kjørte båten, som var en helt fantastisk opplevelse! Ute på innsjøen finnes det en rekke landsbyer som er bygd oppå vannet, og som krever båt for å komme seg både til og rundt om i landsbyene. Med lange smale båter krever det en del av sjåføren! Inne i de ulike landsbyene har de laget litt opplegg for turister som viste lokale tradisjoner, for eksempel sølvsmed, veving med lotustråd, silke og bomull og sigarrulling. Etter vi var ferdig med det bar det oppover en elv til en kjent landsby med mange små pagodaer i grått, brunt og gull. For å kompensere for stigningen i elven hadde de laget forskjellige små demninger underveis opp elven, men med åpning i midten hvor båtene kunne kjøre siden de var så grunne. Dessverre lar ikke WordPress oss laste opp videoer uten å betale, så det får heller sendes over Messenger. Turen i sin helhet var hvertfall veldig behagelig og etterlengtet!

02/02/20

I dag tok vi en sen morgen som vanlig, selv om hotellet tvinger oss til å spise mellom 6 og 9!! Helt grusomt. Til gjengjeld er frokosten her den absolutt beste vi har fått hittil. En greie her er å spise nudler eller ris med grønnsaker til frokost, noe som ikke helt frister kl 8 om morgenen for å være ærlig. Men siden det finnes vestlige her er de snill og legger ved et ekstremt loffete brød og toastmaskin. Og ved ønske lager de utrolig god omelett og pannekake som vi har bestilt nå hver dag. Ved siden av får vi en meget god avokadosalat som passer bra til omeletten. Pålegg er det derimot dårlig met, kun smør og ekstremt søtt/kunstig syltetøy.

Vi bestemte oss for å leie sykkel her siden turister ikke har lov å leie vanlige scootere i deler av Myanmar. Og siden de ikke har el-scooter som i Bagan ble det å komme seg rundt for egen maskin. Noe som i grunn fungerte overraskende bra. En liten times tur ned langs innsjøen (som vi ikke så noe av) kom vi til en liten landsby, eller rettere sagt to landsbyer som hang sammen via en 600m lang bro på vannet. Der spiste vi en relativt dårlig lunsj på vannet før vi syklet tilbake til en vingård litt oppe på fjellsiden. Der var vi på vinsmaking så sofistikerte som vi er og nøt en vakker solnedgang over dalen.

Videre dro vi ned til byen igjen for å spise middag, og havnet på et litt for dyrt, men kult sted og spiste veldig god pasta. Det var en fransk kokk som hadde rotet seg bort hit, og startet en restaurant. I morgen blir det en rolig dag før vi tar nattbuss tilbake til Yangon, og flyr derfra videre til Vietnam hvor vi skal chille litt på stranden ❤

27/01/2020

Nattbuss fra Yangon til Bagan var i grunn en veldig grei måte å reise på. Aircon stod på fullt, så det var så kaldt i bussen at det lå tepper på alle setene, og sett bort i fra litt høy fart og dårlig veidekke var ikke turen noe problem. Det var verre å ankomme busstasjonen i Bagan kl 06 om morgenen, passe kald og sliten, og få beskjed fra resepsjonen på hotellet om at rommet ikke er klart før rundt kl 14. Heldigvis fikk vi et annet rom i kjelleren rundt kl 07, så fikk vi dusjet og sovet litt. Etter å ha tatt igjen litt tapt søvn, måtte vi komme oss inn til Nayung-U, som er turistkjernen i Bagan. Det vil si at det lå 6 restuaranter og noen skur der. Selve Bagan består av tre deler, nevnte Nayung-U, Old Bagan og New Bagan. De lokale bor stort sett i New Bagan, ettersom de ble flyttet fra Old Bagan da turismen begynte å ta seg opp.

Bagan Archaeological Zone er området hvor flere tusen større og mindre templer, kalt pagoda befinner seg. Det er et enormt område med bare templer og stier mellom dem. Det fine her nede er at man kan leie elektrisk scooter som man freser rundt på slik at man slipper å gå! De kan finnes overalt både på hoteller og egne leiesteder, det koster mellom 30 og 60kr for en hel dag. Siden det er så store avstander mellom stedene hadde det blitt litt langt å gå uansett..

I 2019 ble området en del av UNESCO sin verdensarvliste, og vi tror det er derfor man ikke kan klatre eller gå oppå templene. Dette var nemlig veldig vanlig før, men nå er det enten vakter rundt de eller trappene fysisk sperret av. For å kunne få litt utsikt har myndighetene laget noen»fjell» man kan stå på for å få utsikt, men når 90% av alle i hele Bagan skal være der blir det ikke helt det samme som å finne et lite tempel å nyte utsikten på. Og utsikt er det plenty av. Både soloppgang og solnedgang er blant høydepunktene her på grunn av det nydelige synet.

Da det nærmet seg solnedgang bestemte vi oss for å lete etter et sted å se på utsikten. Mens vi «suste» rundt på el-scooteren vår ropte en jente til oss, og spurte om vi ville se solnedgangen. Vi kjørte inntil siden, og hun lurte på om vi ville møte henne ved et gatekjøkken kl 17, så skulle hun ta oss til det (etter hennes mening) beste stedet å se solnedgangen på, som selvfølgelig bare hun visste om. Kl 17 presis møtte vi henne igjen, og vi kjørte i evigheter, langt forbi majoriteten av Bagans turister, før vi nådde mål. Da vi gikk av scooteren, dro hun opp ett par bilder familien hennes hadde laget. Vi følte selvsagt at vi måtte kjøpe ett, hun hadde jo tross alt vært snill å kjøre oss dit, men siden vi faktisk ikke hadde mer i lommeboken enn under halvparten av det hun ville ha fikk vi en meget «god» pris.

28/01/2020

Mens vi i går fikk med oss en nydelig solnedgang, brukte vi hele dagen i dag på å finne et sted vi kan se soloppgangen i morgen. Vi fikk et tips av de lokale om at man kunne finne en liten pagoda og klarte opp så lenge det ikke var noen rundt, men det var jo enklere sagt enn gjort. De fleste templene var enten veldig krevende (og uforsvarlig) å klatre på, avsperret, eller full av turister og lokale som vil selge deg ting. Til slutt klarte vi å finne et tempel som var mulig å klatre på, men veien (eller mangelen på det) var ikke helt i topp stand. Templene som lå der var også relativt moden for oppussing, de lå til og med ikke inne på kartet! Hallvard skulle jo selvfølgelig bare ta en snarvei bort til de templene der borte…

Etter å ha utforsket en rekke alternativ i både hytt og pine fant vi endelig et sted som var aktuelt for å se soloppgangen. Dessverre fant vi ikke noe sted i høyden før solen gikk ned, men vi satser på at det blir like bra uansett 😉

29/01/20

Det tok litt tid, litt planlegging og mye personlig innsats, men vi maktet endelig å stå opp og se soloppgangen! Det er en greie her nede med luftballonger som kommer hver morgen. Siden de koster FRA 3000kr så droppet vi det, og valgte heller å se de på avstand. Selv om det var ganske kalt på mopeden 06 om morgenen var det absolutt verdt det. Vi måtte dessverre bestikke en lokal fyr for å ta oss dit men det var bedre enn å ikke finne et fint sted å se.

Vi dro siden tilbake til hotellet og spiste frokost for så å sove noen timer hehe. Etter å ha slappet litt og lese bok ved bassenget dro vi ut for å spise, på samme restaurant som vi har spist på sånn 3-4 ganger nå. Veldig god mat til en rimelig penge, med en veldig hyggelig betjening. Han ene som jobbet der spurte hvor vi var fra, og var veldig takknemlig for demokratiseringen av landet og ytringsfriheten som Norge har vært med å bidra til. Han ble så glad at han ville ta et bilde med oss til og med! (Bildet i midten)

Videre bar det ut på tempeljakt, og det var på tide å finne et nytt sted å ta bilde av solnedgangen på. Etter å ha rotet oss litt bort og unngått alle bilde-selgerne( U SEE SUNSET?? I SHOW GOOD PLACE FOR SUNSET!! NO MONEY, U SEE MY PAINTINGS) rundt om, fant vi en liten gruppe med pagodaer som lå litt på for seg selv. Det beste var at vi var helt alene. For å få maks ut av solnedgangen klatret jeg selvfølgelig opp, mens det var litt høyt for lille Martine :):):) Derfra var det myyyyye bedre utsikt, og veldig avslappende til tross for en del skyer..

Nå skal vi ut å spise siste middag i Bagan, før vi i morgen drar til Inle Lake, ca 7 timer med buss, men det er ikke noe vi ikke har gjort før 😉

23/01/20

Vårt opphold i Kathmandu er nå over, og turen går videre til Yangon i Myanmar, via en natt i Bangkok. Disse to flyturene er de eneste på reisen hvor vi ikke har hatt innsjekket bagasje, noe vi har visst i god tid. Likevel skulle det vise seg å være vanskeligere enn antatt. Før vi reiste prøvde vi å booke bagasje på nettsiden til det fantastiske selskapet Thai Lion Air, som etter gjentatte forsøk ikke fungerte. Etter et forsøk på å bestille via e-post, ble vi svart med å ringe kundeservice. I Thailand. Det var jo selvfølgelig dyrt, men bagasje måtte vi jo ha. Etter 15 min i telefonen med verdens mest grusomme ventemusikk ga vi opp å få kontakt med de. Vi ringte da til vår kontakt i Kilroy (som vi bestilte reisen av), og hun sa at det skulle ikke være noe problem å ordne dette på flyplassen. Så tilbake til Kathmandu kvelden før avreise fikk vi e-post fra Thai Lion om at vi nå kunne sjekke inn på nett (noe som selvfølgelig ikke gikk), og at vi kunne bestille ekstra bagasje på nett hvis vi trengte det (som naturligvis ikke gikk). Jeg (Hallvard) leste gjennom eposten for å sjekke at alt stemte, og nede med liten skrift sto det at hvis man skulle kjøpe bagasje på flyplassen, måtte man gjøre det 4 TIMER før flyet gikk. Dette var naturligvis en meget tung beskjed å få ettersom vi da måtte opp i 9-tiden, fremfor mer komfortable 12-tiden. Enda lenger ned i eposten sto det også at innsjekkingen åpnet ikke før 4 timer før avreise. Mitt logiske resonnement var at dette var selvmotsigende. Uten noe bedre valg endte vi opp med å være 4 og en halv time før avreise på flyplassen.

Kathmandu International Airport er ikke verdens navle, så vi tenkte det skulle være greit å finne skranken eller kontoret til Thai Lion. Etter en liten spørrerunde ble vi vist bort til nabobygget hvor selskapet skulle befinne seg.  Inne på listen over hvilke selskaper var det ingen Thai Lion å finne, bare et Thai Airways (et helt annet selskap). Tilfeldigvis visste jeg at Malindo Air er et underselskap av Thai Lion (skulle ikke tro at det fantes noe kjipere men men), og vi fant fram til kontoret. Der var det utrolig nok en mann som kunne hjelpe oss. Flaks for oss at vi var der over fire timer før, og at flyet vårt ikke gikk senere enn 15, fordi kontoret var åpen fra 09-11, og fra 15-18. Vi spurte mannen om det var sånn at vi måtte være der 4 timer før, og det stemte sa han. Mirakuløst nok fikk vi altså bestilt bagasjen, med 15 minutters margin.

Turen til Bangkok gikk fint for seg, og vi hadde endelig kommet over styret med bagasjen. Vi ankom flyplassen ca 19, og flyet videre gikk ikke før 06:45 morgenen etterpå. Vi hadde derfor booket oss inn på et flyplasshotell for natten for å unngå en lang natt ved gaten. Vi gikk mot passkontrollen for å komme oss ut av flyplassen, men da det var vår tur så de at vi hadde et fly videre, og derfor måtte gå til International  Connections. Det var nå greit nok tenkte vi og snudde andre veien. Etter en kjapp kontroll befant vi oss plutselig innpå gate-området. Siden det ikke var noe utgang-skilt gikk vi til informasjonsdisken og spurte hvordan man kom seg ut herfra. Han så nesten sjokkert ut, før an så forvirret på meg og sa ”Du kan ikke gå ut herfra”. Enda mer forvirret sa jeg til han at vi måtte  ut fordi vi hadde et hotell for natten. Han sa at eneste måten å komme seg ut på var å kansellere billetten vår. Han sendte oss så til en gate hvor Thai Lion var og sa de kunne kanskje hjelpe oss. Omsider fant vi gaten og forklarte situasjonen til de forvirrede damene bak skranken. Etter at de diskuterte mellom seg, og vi ble relativt utålmodig, sa hun ene at vi skulle følge etter henne. Hun fulgte oss da hele veien tilbake gjennom kontrollen og til der vi kom ut fra flyet. Da sa hun til oss at vi måtte gjemme flybilletten videre, og prøvde å forklare noe om en turistskatt og at vi hadde gått feil bla bla bla. Vi takket henne hvert fall og gikk fort og greit gjennom passkontrollen og kom oss ut fra flyplassen. Vi skjønte fremdeles ikke hva vi skulle gjort annerledes eller hva vi gjorde feil, men vi kom oss til hotellet og inn på flyet dagen etterpå.

24/01/20

Yangon er en veldig spredt by, men man får likevel ikke så veldig by-følelse av den. Det finnes mange parker og mye grøntområder, noe om er veldig behagelig for å slippe unna trafikken. Heldigvis er det ikke lov med scootere her i byen, og i veiene er det faktisk ulike markerte felt, som gjør det mye mer oversiktlig og enklere å krysse for oss. Luften er også mildt sagt bedre her og I det hele tatt er det veldig behagelig. Som sagt er det store avstander her, så det har blitt en god del gåing. Når taxiene ikke skjønner hvor hotellet ligger så blir det hvert fall mye gåing. Til frokost (les: lunsj) ble det noe lokale greier med nudler, kylling og spisepinner. Det tok ikke lang tid før de ansatte skjønte at vi slet og kom bort med gafler, men vi ga oss ikke så lett!

Først dagen gikk vi til den størst og med kjente pagodaen som heter Shwedagon Pagoda, og ligger oppå en liten høyde. Der oppe var det utallige mindre tempel og pagodaer som gjorde det til en veldig spesielt sted. Siden det er et hellig sted for buddhistene, må alle dekket til skuldre og knær, og de fleste går rundt med et spesielt skjørt. Dette tok de naturligvis grovt betalt for, men vi hadde ikke så mye valg. Også sko og sokker måtte av før vi entret området, så man ble naturligvis relativt skitten under beina.

Dagen gikk mot kveld, og vi fant et sted ved en innsjø i nærheten som skulle visst være et flott sted å se solnedgangen på. Etter mye mer gåing enn vi så for oss kom vi oss omsider til dette punktet, og rakk akkurat de siste glimtene av sol før det hele var over. Tilbake på hotellet var vi selvsagt for treg til å gå ut å spise, da alt i hele byen stenger mellom 21 og 22. Nudler på nærbutikken ble redningen heldigvis.

25/01/20

I dag bestemte vi oss for å dra ned til Downtown for å se om det var noe kult der, ettersom vi bodde litt unna. Etter mangfoldige kilometer kom vi fram til en annen kjent pagoda kalt Sule, som lå midt i en svære rundkjøring. Det virker ikke som at Yangon har mye utbygget turisme, ettersom vi ikke fant så mye annet spennende i området. Vi følte heller aldri at vi kom oss inn i et spesielt turist-område. Vi satt oss ned på en café og tok en kaffe og fant frem et kart vi fikk på hotellet med oversikt over litt ting i byen. Vi kom i kontakt med noen som kjente byen godt og viste oss en pagoda i nærheten hvor vi også kunne ta et elvecruise for å se solnedgangen. Vi gikk nå ned dit og fant en pagoda vi for en gangs skyld kunne gå inni, i motsetning til de fleste andre. Grunnen til dette var at noen av Buddha sine hår var bevart her, som besøkende kunne se!

Siden vi var litt for tidlig ute så gadd vi ikke å henge rundt for å vente på solnedgangen, så vi tok taxi til hotellet ettersom vi var ganske så langt vekke. Vi bestemte å bare spise på hotellet, og i motsetning til frokosten var maten overraskende god.

26/01/20

I dag hadde vi en sen morgen og pakket sakene våre, med Bagan som neste mål. Desperat etter en bussbillett fant vi et reisebyrå som i utgangspunktet tilbydde dette, men siden det var søndag så kunne de ikke søke  på bussbilletter… På nærmeste cafe fikk vi kjøpt noen på nettet, en nattbuss som tok ca 10 timer. Så vi tilbrakte mesteparten av dagen i parker utenfor og skrev blogginnlegg, før vi dro tilbake på hotellet for å hente tingene og dra mot busstasjonen (som ligger en time utenfor sentrum!?)

• 

Siden vi var så sykt flink å stå opp tidlig tidligere, bestemte vi oss for å ha en grandois avslutning på turen. Planen var intet mindre enn å stå opp kl 0400, gå i 20 min til et busstopp for å finne en buss til Bhaktapur, og derfra finne en buss til Nagarkot. Hver av disse turene skulle ta rundt en time hver, og grunnen var at vi skulle få med oss en soloppgang over Himalaya.

Som de fleste har skjønt innen nå skjedde jo selvfølgelig ikke det. Vi våknet riktignok opp kl 04 om morgenen, men konkluderte raskt med at det var like greit å sove ut og heller gjøre det midt på dagen. Så ca kl 11 var vi på bussen mot Bhaktapur, som er en by like utenfor Kathmandu. Å finne bussen var jo en utfordring i seg selv, ettersom det som sto på busene var på nepali og ikke engelsk, og eneste måten for oss å finne rett buss var å høre på ropingen fra billettøren ombord (Minnet ganske mye om Storage Wars: https://www.youtube.com/watch?v=g1cXkTB0LH0&feature=share&fbclid=IwAR1YHS0ibvvlYF0h3L2jap-j3xlh7arEMP9QDhC8finOBiWMHwF4LUkHaY0).

• 

Etter litt detektivarbeid fant vi heldigvis bussen vår. Selv om standaren var noe under linje 600 Os-Bergen følte vi at det ikke var så altfor gale. Når vi ankom Bhaktapur en time senere måtte vi bytte buss, og etter en spørrerunde blant de lokale fant vi ut at neste busstopp lå på andre siden av byen. Resultatet ble en taxitur på 5 min siden vi er litt lat, noe som kostet oss nøyaktig 10 ganger mer enn bussturen dit (Når bussen kostet 4 kroner var det vel ikke så ille…). Videre inn på neste buss var optimismen høy og humøret godt, selv om veien var litt humpete og kunne trengt litt asfaltering. Vi skjønte derimot at dette var standaren på resten av veien, bare multiplisert med svinger verre enn Rødsliane.

• 

Med stappfull buss og en fart langt høyere enn forsvarlig, kom vi oss til målet, fjellandsbyen Nagarkot. En viktig del av kjøringen bestod av å tute før hver sving for å meddele de i motsatt felt om at her kommer jeg, og jeg har ikke tenkt å holde siden min! Det tok litt tid før vi skjønte trafikksystemet, og vi skjønner det strengt tatt ikke enda.

• 

Derfra gikk vi en god time opp til et utsiktspunkt med panoramautsikt over Himalaya, inkludert Mt. Everest (som ikke var veldig imponerende på avstand). Vi hadde fått inntrykk av at turen til utsiktspunktet bestod av en sti, men det viste seg å (halvveis) være asfaltert hele veien opp. Vi var de eneste som gikk, mens alle de andre latingene kjørte moped. Vi syntes turen opp var minst like fin og forfriskende som selve utsikten på toppen.

• 

• 

Når vi begynte nedturen regnet vi med at det kom til å gå enda bedre enn reisen til. Men allerede mens vi ventet på at bussen skulle kjøre ned igjen kom det en mann inn på bussen som virket helt nevrotisk og ustabil. Heldigvis for oss gikk han av etter ikke altfor lenge, selv om stressnivået var noen nivå høyere enn normalt. Like etterpå kom derimot to nye menn på som heller ikke virket som kjernekarer. Da billettøren kom for å ta betalt for disse herremennene, oppstod det tydeligvis en konflikt mellom dem. Plutselig var hele bussen engasjert og ropte og maste på nepali, mens vi sitter ved siden av og skjønner fint lite av hva som skjer. Etter litt knuffing og høylytte gloser på nepali klarer de andre passasjerene heldigvis å nedskalere situasjonen. Noen stopp senere går heldigvis mennene av og ting virket bedre enn noen gang, bortsett fra at sjåføren kjører litt for fort over humpene og vi dunker hodet i taket 2-3 ganger på veien ned. I tillegg til at sjåføren hadde en særegen teknikk med å gasse før svingen ble det en litt stressende tur til slutt. Når vi endelig ankommer Bhaktapur igjen og finner bussen hjem var vi passe slitne. Selvfølgelig treffer vi da rushtrafikken og bruker langt over en time på siste bussen (en strekning på 14 kilometer).

Vel hjemme gjaldt det å vaske av seg støv og eksos, for det er det plenty av denne byen. Som nevnt tidligere er luftforurensing et heftig problem her i høyden, godt illustrert av bildet under. Halve poenget med turen var å slippe unna nettopp det, men turen opp fjellet på grusveien og lang venting på motorveien gjorde det ikke så lett. Heldigvis var det klar og frisk luft helt på toppen! Dersom du skulle være i tvil, ja den «tåken» over byen er forurensning.

• 

I og med at vi har vært så økonomiske så langt (bare spist brunsj og middag + litt snacks), tenkte vi at det var på tide å ta det litt ut siste kvelden. I dag betalte vi hele 480 kr for middag i motsetning til 200 som de andre dagene, hehe.

• 

P.S: Øverste bilde er ikke vårt (dessverre)

20/01/20

Idag hadde vi store planer, og skulle virkelig gripe dagen. Det skjedde ikke siden vi sto opp 1405. Alarmen sto på 0830, men det ble for fristende å bare sove litt til ikke sant… Så det endte opp med en meget sen frokost, men til gjengeld var vi veldig opplagt når vi endelig sto opp. Etter ett stopp på nærmeste cafe dro vi til Garden of Dreams, en berømt hage bygget på 1920-tallet, sikkert av en stor leder eller noe sånt.

• 

Siden klokken begynte å nærme seg kveld fant vi ut at vi skulle prøve å komme oss til et kjent tempel oppe på en høyde som lå et godt stykke unna, for å nå solnedgangen. Det var vel en time å gå til tempelet. Maps.me tok oss gjennom smale gater med mye trafikk og veldig lokale nabolag. Vi var de eneste turistene i området, og vi så nok litt lost ut.. Heldigvis var de lokale veldig hjelpsomme. Det var bare å kaste ett blikk på de, så viste de oss i riktig retning.

Vi kom oss omsider til tempelet, og utsikten var absolutt verdt det. Et flott tempel med forskjellige mindre statuer o.l. lå rundt om på toppen, med utsikt over hele Kathmandu-dalen. Tempelet, som egentlig het Swayambhunath Stupa, ble på folkemunne kalt Monkey Temple, og det med god grunn. Apene var definitivt i flertall, og vi ble advart mot å se de i øynene ettersom de hadde lett for å stjele. Men på toppen ble apene til noen stilige fotomodeller! Solnedgangen var derimot litt skuffende, så vi vendte snuten hjemover før det ble for mørkt. Etter et stykke skulle vi bare krysse veien, men det var jo lettere sagt enn gjort. Etter ca 15 minutter opp og ned gaten i håp om å finne et overgangsfelt, var det bare å gi opp. Vi fant fort ut at vi måtte gjøre som de lokale, rett og slett bare gå og håpe at de ser de myke trafikantene også. Utrolig nok klarte vi å krysse gaten, med litt ekstra høy puls.. Vi ble veldig glad når resten av veien hjem bestod av nok så lite trafikkerte sidegater.

På kvelden landet vi faktisk på vegetariansk middag. Vi havnet på en koselig restaurant med god atmosfære. Vi måtte ta av skoene og ble sittende på gulvet å spise. Vi bestilte falaffel på deling, gresskar-suppe og en annen grønnsaks-basert rett dynket i ulike krydre. Martine har vært litt overdramatisk på forhånd når det kom til å spise all maten her nede, men etter kort tid har hun innsett at maten her er helt fantastisk! Her er litt bilder fra dagens middag og brunsj.

21/01/20

I dag som i går, var planen å gripe dagen. Det var igjen vanskelig da vi sov toppen 5 timer i natt. Så da ble det sent opp igjen, noe som resulterte i brunsj kl 13. I utgangspunktet skulle vi ta buss til en by i nærheten kalt Patan, men grunnet enda en sen morgen ble det ikke noe av. Dermed ble det å vandre litt rundt i området til vi innså at det var kanskje lurt å ha et mål. Etter et kjapt blikk på mapsen fant Hallvard ut av vi skulle til Narayanhiti Palace museum, som tidligere var kongens palass. Byggets arkitektur hellet mot det sære snarere enn det vakre, og innsiden minnet oss «bestemor». Kanskje ikke så rart når ingenting var forandret siden det ble bygget i 1961. Vi fikk dessverre ikke tatt noen bilder inne ettersom fotografering var strengt forbudt, og vi måtte låse inne alt utenom lommebok og vannflaske. Etter Nepal ble en republikk i 2008 gjorde de det om til et museum, som i praksis var å sperre av halve palasset og bevare sove-, vente, og oppholdsrommene akkurat som de var da kongen bodde der. På baksiden var det en hage som hadde behov for litt stell kan man si, men som og var stedet hvor halve kongefamilien ble myrdet av kronprinsen i 2001 (Som forøvrig havnet i koma etter massakren og døde kort tid etterpå). Annet enn noen få kulehull i veggen var det ikke så mye spennende å se der. Det så ikke ut som at det var brukt en eneste krone på vedlikehold eller oppussing de siste årene, så hvilken lomme inngangspengene gikk til vet ikke vi.

Etter museet fulgte vi bare veien fordi vi ikke orket å krysse den, og endte opp litt lost inne i noen trange gater med masse folk. Mens Hallvard skulle finne ut hvor vi var på kartet dukket det opp en ire som spurte om vi var gått oss vill og om vi trengte hjelp. Vi takket pent nei (Hallvard klarer fint å lese kart selv) men vi satt veldig pris på hvor hjelpsom han var, noe som så langt gjelder alle nepalesere vi har møtt!

Etter litt vandring rundt kom vi oss til Hanuman Durbar Square, som frem til 1886 var det kongelige palasset. Siden vi var hvit tok de selvfølgelig godt betalt for oss, men komplekset var meget interessant med mange større og mindre templer rundt selve palasset. I 2015 ble dessverre Nepal rammet av et kraftig jordskjelv, som gjorde store skader på området. Selve palasset var ikke mulig å gå inn i, og flere av tårnene var under rekonstruksjon. Store deler av komplekset var dermed under svære stillas og presenninger. Etter en tur gjennom området bar det tilbake på hoteller for å chille litt før vi dro ut for å spise 🙂

Endelig var vi her, etter 3 fly og mange timers reise har vi ankommet i Nepals hovedstad, Kathmandu. Vi ankom flyplassen 08 om morgenen lokal tid, omtrent 3 om natten i vårt hode, så passe trøtt og sliten kan man si. Visum og passkontroll kunne gått veldig raskt og greit det, hadde bare det tekniske utstyret på flyplassen vært litt oppdatert. Men vi klarte å komme oss ut og fikk bestilt en taxi (garantert blodpris, men vi var ikke akkurat i posisjon eller form til å krangle). Trafikken i Nepal er en opplevelse i seg selv. Nå har tross alt Hallvard vært i Marokko, og begge to vært i Napoli, men mengden biler, dyr, mopeder og personer på så smale veier har vi ikke vært borti. Tror fotgjenger er en utdøende rase i denne byen. Det ser ikke ut som at det finnes noe system overhodet, og det gjør det sikkert ikke heller, men i praksis fungerer det jo på ett vis så lenge man holder seg rolig og ikke går mer enn enn en halvmeter ut i veien (som kan være vanskelig når det ikke finnes et eneste fortau heller).

• 

Men tross lett kaotiske tilstander i noen gater virker Kathmandu som en by med mye å by på! Rundt ethvert hjørne finnes det templer og statuer, noen midt i kryss og rundkjøringer mens andre bortgjemt i bakgårder. Temperaturen er ikke akkurat veldig høy, rundt 15 på det varmeste og 6 på det kaldeste, men av en merkelig grunn er det kaldere inne på hotellet og på restauranter enn ute på gaten. På soverommet kjører vi full vifteovn for ikke å fryse så det sier vel litt. Selve hotellet er helt supert og ligger veldig sentralt i Thamel, som er turistområdet i byen, men det hadde vært fint med varmt vann i dusjen i mer enn ett par minutter..

Nå har vi ikke drevet noe seriøs sightseeing i dag ettersom vi sov halve dagen for å overleve, men vi gleder oss masse til å se mer av byen og naturen rundt (selv om luftforurensing er et stort problem og gjør det tidvis vanskelig å se noe som helst).

Akkurat i det vi skulle legge inn bilder og poste innlegget gikk strømmen i nabolaget, noe som tydeligvis er et vanlig problem her i byn. Når man ser bildet under er det kanskje ikke så rart heller…