Litt forskjellige inntrykk…

24/02/20 & 25/02/20

I dag var første arbeidsdag med Trailblazer, noe som betydde opp kl 07.00. For de som ikke skjønte det er det faktisk veldig tung (heldigvis var arbeidsdagen ferdig 12). Men vi var veldig spent og ivrig etter å få ta del i dette arbeidet som organisasjonen gjør. Trailblazer har fire hovedområder som de jobber med; helse, utdanning, mat og jordbruk, men vi var kun involvert i helseprogrammet. En av de største utfordringene i det rurale Kambodsja er sykdommer som følge av urent drikkevann, som påvirker over halvparten av befolkningen og koster samfunnet hundrevis av millioner årevis.

For å bekjempe dette problemet graver Trailblazer brønner og lager vannfilter. I utgangspunktet skulle vi være med å lage brønner i en landsby, men da det krasjet med bussen vår gikk ikke det. Istedenfor fikk vi tatt del i prosessen for å lage filtrene. Helt enkelt er det en betongkasse, hvor man legger ett lag med stor grus, ett lag med liten og et lag med fin sand for å rense vannet, helt uten kjemikalier eller dyre materialer. Første steg er å sile ut grusen/sanden slik at den blir jevn og fin. Grusen siles en gang mens sanden siles to ganger. Etter et må det vaskes, og da tar man sanden i en bøtte og rører rundt mens man har vann oppi. Det gjøres 6 ganger for å gjøre det rent nok. Selve beholderen er som nevnt av betong og lages i en form. Når de er størknet og herdet males de hvite.

Siden planene våre ble endret og det var litt miskommunikasjon mellom oss og organisasjonen var vi der bare to dager. Likevel var vi veldig takknemlig for å ta del i det utrolig viktige arbeidet de gjør. Rent vann er noe man ikke engang tenker på hjemme, mens her er det faktisk en utrolig mangel på det. Vi jobbet også sammen med en hyggelig amerikansk dame som het Wendy, men bortsett fra hun var det bare lokale som jobbet der fast.

26/02/20

I går kveld tok vi bussen tilbake til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. Her har vi 1 og en halv dag til rådighet før vi drar videre. Vi begynte dagen rolig med frokost og satte kursen mot et av de store markedene i byen. Selve bygningen ble bygget på 1920-tallet av franskmennene, og var full av ting du absolutt ikke trenger. Siden det var 35 grader dro vi til et kjøpesenter hvor vi spiste milkshake og is, som begge var ganske dårlige. Lunsjen var derimot veldig god. Deretter vandret vi rundt og så på det kongelige palasset før vi nøt solnedgangen fra en rooftop i nærheten. Middagen bestod av en pakke koke-nudler og oreokjeks. Klassisk budsjettmat.

27/02/20

Vi hadde i grunn bare ett mål med Phnom Penh som var å besøke de såkalte «killing fields». Litt bakgrunn først: Mellom 1975 og 1979 styrte det kommunistiske Røde Khmer landet, med Pol Pot i spissen. Grusomhetene og overgrepene som ble utført av regimet er vanskelig å forestille seg. I en forskrudd tolkning av kommunismen ønsket Pol Pot å gjøre Kambodsja til et jordbruksland, uten noe form for industri, moderne utstyr, hjelp eller påvirkning utenfra. Alt av tradisjoner skulle vekk, og man skulle begynne på år null igjen (Pol Pot var sterkt inspirert av sin kinesiske kompis Mao Zedong, enda en kjernekar). I likhet med kulturrevolusjonen i Kina på 60-tallet ble alt som ble forbundet med det gamle ødelagt og lagt i grus. Da Røde Khmer tok makten i 1975 etter borgerkrigen hadde flere millioner flyktet til de store byene i landet (godt hjulpet av amerikanernes bombing av landet). I tråd med sin visjon for et landbrukssamfunn tvangsflyttet de absolutt hele den urbane befolkningen ut av byene og ut på landet. Naturligvis kvittet regimet seg med alle som kunne være en trussel mot dem. Det innebar alle akademikere, alle med utdannelse, de med briller og generelt alle de ikke likte. Man kan tenke seg hva som skjer når alle leger i landet forsvinner over natten. De tok også hele familien til ofrene for at ingen skulle kunne ta hevn i fremtiden.

I Phnom Penh bygget regimet en skole om til et fengsel hvor de verste grusomhetene ble utført. Da regimet falt gjorde de det om til museum uten å endre på noe som helst, så man får oppleve det slik det var. Av 20 000 mennesker som var i dette fengselet over de 4 årene overlevde bare 12. De 12 som overlevde hadde kunnskap Khmer regimet trengte. Noen av de lever enda og satt i hagen rundt om på området hvor besøkende kunne møte dem. Dessverre fikk vi ikke tid til det ettersom vi var på en organisert tur.

Da det ble trangt om gravplassene rundt fengselet bestemte regimet for å frakte fangene noen kilometer utenfor byen. Her ble de drept og lagt i massegraver samme dag som de ankom. Og dette var ikke den eneste. Over hele landet finnes det omtrent 20.000 massegraver, hvor det er estimert at 2 000 000 mennesker ble drept på brutalt vis. Det tilsvarte en fjerdedel av befolkningen.

Kontrasten fra fengselet til massegraven var veldig stor. Fengselet var bevart slik som det ble forlatt, derimot var massegraven fredelig med fuglesang og høner som vandret rundt i «fine» omgivelser. Det var vanskelig å se for seg alle de forferdelige tingene som har funnet sted her.

Dette folkemordet skjedde for bare 45 år siden, og preger landet i stor grad enda. Landet ble lagt i ruiner etter borgerkrig, folkemord og vietnamesisk okkupasjon i 10 år. Derfor lever store deler fremdeles i fattigdom og er avhengig av hjelp. For vår del var det overraskende at vi ikke har hørt mer om dette på skolen.

Samme dag dro vi videre til Singapore, kanskje den største kontrasten vi noen gang har opplevd.

28/02/20

Fra å ha vært i noen av de fattigste landene i Asia (Nepal, Myanmar og Kambodsja) var det stor kontrast å komme til det desidert rikeste og mest velutviklede. Singapore er nesten en oase blant de landene vi har vært i (for å sette det på spissen). Her fungerer ting på en måte som er helt fascinerende. Rensligheten er ekstrem (i likhet med bøtene for forsøpling), og det føles ekstremt moderne.

Vi smakte også søtpotetis, en greie her nede. Smakte bedre enn man skulle tro, men det var ikke veldig mye søtpotetsmak.

Vår venn Lars Ivar som (inntil nylig) studerte i Hong Kong ko til Singapore noen dager før oss med noen fra skolen hans, så vi har hengt med han hele dagen. Deilig å snakke litt norsk med noen andre og innimellom. Vi brukte dagen på å beundre denne utrolige byen og hvor silkemykt nettverket av buss, bane og hva enn det måtte være. Ting bare fungerer her. Vi dro på det helt sinnsyke hotellet Marina Bay Sands, et luksushotell med over 2500 rom og som inneholder alt fra teater til kjøpesenter. På toppen finnes det ikke mindre enn 3 barer og et basseng (som kun er for hotellets gjester dessverre). Da vi prøvde å komme oss inn dit aksepterte de ikke de flotte sandalene mine med malingsflekker, så vi dro ned de 57 etasjene og vandret rundt i området. Det er noe å se overalt i denne byen.

29/02/20

Siden prisnivået her er litt annerledes bor vi på et slags hostell, men med privat rom. Det er helt nytt og har veldig gode fasiliteter, så vi kjøpe like så godt inne litt frokostblanding og brød til frokost (Middag ble nudler det naturligvis). For å bruke litt penger dro vi på Raffles Hotel, en turistfelle av dimensjoner men likevel ganske kult. Hotellet er oppkalt etter Singapores grunnlegger og har huset mange kjente personer gjennom tidene. Drinken Singapore Sling ble også oppfunnet her. Her nøt vi denne kjente drinken til, tja, la oss si litt over gjennomsnittlig pris. Mildt sagt. Når man er i baren får man gratis peanøtter, og det er det eneste stedet i hele Singapore man har lov å kaste noe på bakken. Det er faktisk meningen man skal gjøre det her (inspirert av Ernest Hemingway).

Ettersom vi skulle møte Lars Ivar sine venner og sandalene våre ikke var gode nok gikk vi til innkjøp av noen litt penere sko. Jeg kjøpte noen fine blå på Zara og Martine noen enkle hvite på H&M. På kvelden gikk vi på Marina Bay Sands for andre gang og møtte vennene til Lars Ivar som han reiser med nå. Med nye fine sko kom vi inn uten problemer. På toppen av hoteller satt vi i flere timer og pratet og ble kjent, også til blodpris. Heldigvis fikk vi gratis vann.

Ett lite tips: Ettersom Martine ikke trengte nye sko gikk vi bare tilbake til H&M rett før de stengte, returnerte skoene og fikk pengene tilbake 🙂 Vi hadde naturligvis ikke råd til å bruke 900 kr på 4 drinker + kjøpe 2 par nye sko.

01/03/20

Selv om Singapore er kanskje den kuleste byen vi har vært i kommer vi ikke unna at det er en smule dyrt her (vi kompenserte med nudler og billig frokost), og at for vårt budsjett ble det litt heftig. Derfor bestemte vi oss for å dra til Kuala Lumpur, som ligger bare 5 timer unna med buss. Her skal også Lars Ivar og co så da får vi vært litt mer med de også. Vi gleder oss masse!